Et hjerte av scilla for Bagheera pus

  I en måned  har vi i samråd med vetrinær pleiet og ventet og håpet at Bagheera pusen vår skulle bli bra igjen etter en påkjørsel.

I dag kom dagen da vi måtte se i øynene at det ikke ville gå.  Den lille fremgangen hun har hatt  stoppet opp.  

Litt før elleve på formiddagen i dag fikk hun stjernestøv i øynene og reiste for å for alltid jakte med Orion.

Bagheera kom til oss for bare to år siden.  Hjemløs, liten og temmelig forkommen.  Men med masse kos å gi. Minstejenta vår  har blitt malt i søvn mang en gang. Purr,purr,purr.  

Akkurat nå er det helt ubegripelig at jeg aldri mer skal stikke nesen inn mot magen hennes og snuse inn den deilige duften av varm pusepels. Silkepels. At hun ikke skal ligge i en krøll i sengen til Hazel og male høylydt. At hun ikke skal dytte opp vår soveromsdør, hoppe opp i sengen gi oss en liten natta-kattevask før hun legger seg.

 

 

‘Nå har hun reist til kameraten sin, GingerPus’  Sier vi til eldstejenta Willow på 4 år.  Det er ganske begripelig for han sitter på en sky sammen med Bestemor.  Når han ikke jakter med Orion da.  Nå kan de springe sammen.  Etter englemus.

 

 

 

Vi har en liten plass under plommetrærne.  En deilig, solfylt plass.  Trærne er så fine å klatre i og fulle av småfugler.  Der er de begge to, side om side.  

Et hjerte av krokus for GingerPus og et hjerte av scilla for Bagheera.

 

‘Nå har vi bare én pus.  Shere Khan’ sier Willow.  ‘Ja, bare én’ sier jeg.