I vinter fant jeg ganske mange planker med drivved på stranda etter en storm. Helt supre til rustikke skilt til bryllupet. Hagen vår er ikke så stor at det må skiltes for at gjestene skal finne frem men jeg syns det var en artig detalj som som ville være med på å å gi den rette stemningen og kanskje få noen til å trekke på smilebåndet.


Ok. Så minner kanskje stubbene mer om syltetøyglass enn fluesopp. Pytt,pytt – i mitt hodet vil det alltid være som om vi alle satt som små alver på hver vår fluesopp.


Seremoniprogrammene laget jeg på samme papir som invitasjonene. Disse laget jeg natten i forveien så det ble ikke tid til å tegne på hver enkelt. Jeg tegnet en og lot printeren ta seg av resten. Vimplene er med, i tillegg tegnet jeg en blomstereng med løvetann, kornblomster, gress, forglemmegei, småkrage og hundekjeks. Jeg hadde håpet å så en eng som vi og gjestene skulle komme gående igjennom men det ble ikke noe av da det ikke var jord akkurat der før i mai….

På bordene inne i teltet dekket vi med ulike gamle middagstallerkner; både arvegods og loppisfunn. Koselig å dekke med finserviser – og for meg er det en ekstra verdi i at det har vært noen andre sine fineste serviser som nå fikk væremed på å gjøre vår dag helt spesiell. Glassene blåste vi spesielt til anledningen. Vinglassene er like de første glassene Benjamin og jeg blåste sammen. For 12 år siden.. En liten detalj som kanskje er viktig kun for oss.


Å sy vimplene til teltet er helt klart den forberedelsen som tok lengst tid. Jeg hadde lyst til å ha hjemmelagede vimpler snarere enn kjøpevimpler fordi kjøpevimpler oftest er litt for koordinerte i fargene. Nå fikk vi vimpler hvor nesten hver stoffbit har en historie. Rester etter en bukse jeg laget, stoff til en kjole som aldri ble noe av, blusestoff som har ligget en stund, disse skulle bli et skjørt. Og så videre. Metervis av vimpler. Tror vi endte med seksti meter. Vimplenes ynde mot teltets værbitte elde er helt uimotståelig, syns jeg.

Papirsugerør til barna.


Kaffe/ te koppene og kakeasjettene var også en salig blanding av arvegods, loppisfunn og lånte saker.

For å kunne få ha den uformelle tonen vi ønsket oss i selskapet ba vi om at ingen holdt en tale. I stedet satte vi inn den ene presangen vår; en stor blodbøk, midt i teltet som et ønsketre.



Gjestene skrev en liten hilsen/ ønske for brudeparet på hver sin lapp og hang i treet med en liten klype. Ordentlig koselig lesning dagen etter og ikke minst koselige minner for livet.

I stedet for kakefat brukte vi skiver av en trestamme. Jeg liker så godt kontrasten i mellom det fine og elegante mot det rå og rustikke. Det skaperen helhet som ingen av delene makter på egenhånd. Kakene ble bakt av gode venner.

Utover kvelden ble det litt kjøligere. Benjamin skiftet til trews og jeg ble mer gjenkjennelig med fine gummistøvler og welliewarmers…
At det kunne være så moro og så lite stressende å gifte seg og ha det hele i hagen ante jeg ikke. Planleggingen og gjennomføringen var en fryd fra ende til annen. Idèer mangler vi ikke – det sto mer på å velge hvilke vi skulle gå for og i ettertid er jeg fornøyd med valgene 🙂