Hvert år spar jeg. Jeg spar og spar, men skvallerkålen blir det ikke mindre av. Etter 8 år er det ingen antydning til at jeg er i ferd med å vinne denne kampen. Det eneste jeg oppnår er raserte blomsterbedd og hissigere skvallerkål….. . Det er alltid små rotbiter som blir igjen.
Det sies at dersom man ikke kan hamle opp med dette ugresset så kan man jo alltids spise det. Jo takk!
I år la vi merke til at det har spredd seg ytterligere og vil snart strekke seg inn i liljebeddet. Hva kan vi gjøre? En kort stund vurderte jeg å grave ned sperrer i jorda for å begrense spredningen, men det ville jo være å gi tapt. Ikke sant? Beddene er fulle av busker og store stauder som jeg ønsker å beholde så å sprøyte med Roundup er ikke en løsning.
Jeg la en lur plan. Ikke et blad har jeg lukt i år. HJELP! Tenker du sikkert. Nå får jo røttene samlet masse krefter og energi! Og det er i og for seg sant. En ettermiddag, med katter og barn i hus, krøp jeg rundt i beddet med Roundup og en liten malepensel. Hvert blad ble møysommelig malt med det jeg håper var en sterk nok blanding. Dersom planen min slår til slår til så er det blad på alle røttene og forutsatt at jeg har malt alle bladene vil alle røttene få i seg giften.
Whoohahahaha!
Dette er nok bare første runde, men kanskje vinner jeg til slutt?